Oslos tøffeste

Da har jeg sannelig debutert på Oslos bratteste også! Føler meg som Oslos tøffeste nå. 
Tøff og sliten dame. Foto: Astrid Nome
Løpet er bratt (her kan du lese mer om selve løypa). Så bratt at man lurer på om det er fysisk mulig å løpe opp. Man konkluderer med at det selvfølgelig ikke er det - alle går nok her, ja - og så ser man vinnertidene og innser at de folka neppe har gått spesielt mye. Vel, vel. Det viktigste er ikke å vinne, det er å delta. I dag kjennes den klisjeen veldig riktig. Jeg er fornøyd med tiden min, det er ikke det, men i dag handlet det liksom ikke om å perse eller hanke inn imponerende resultater. Jeg har gått opp noe som arrangørene kaller Helveteskneika. Jeg har deltatt i et løp med et navn som får utenforstående til å måpe av skrekk. Og jeg fullførte! Tenk det! Ha! 
Elisabeth (i rosa) på vei ned til start. Selve løpet gikk i traseen til venstre.
Hvis jeg skal si to ord om selve løpet, kan jeg si at det er hardt. Jævlig. Jeg gikk og gikk og kunne bare løpe i korte partier. Kroppen fungerte for så vidt greit den, i dag var det mest viljen det sto på. Jeg ble så sliten! Orket ikke presse så mye på, men så begynte Silja å heie. Selv om hun løp selv, hadde hun energi nok til å motivere andre! I den siste, grusomme bakken sto Trygve, Synne og Astrid og fikk meg til å føle meg som en OL-deltaker i ferd med å ta gull. Tusen takk! Vel over målstreken var jeg så sliten at jeg ikke fikk frem særlig mye fornuftig til de andre camperne som var i mål før meg. Men etter bare noen sekunder kom godfølelsen. Seiersfølelsen!

Jeg synes alle som deltar på Oslos bratteste fortjener ros og evig merkelapp som blodtrent tøffing, uansett resultat. Men jeg må også si at jeg er mektig imponert over tidene til camperne i dag! Noen ganger lurer jeg på hva vi er laget av. Intervaller og tommel opp-holdning er kanskje svaret.

Wenche, Siri, Maria, Silja, meg og Chirsti. Foto: Anne Dean.

     

Kommentarer